Hei!

Nå er det veldig lenge siden forrige innlegg så jeg har tenkt å fortelle dere litt om hvordan det har gått i den nye klassen. Jeg hadde en veldig dårlig innstilling i starten for jeg tenkte at det var veldig flaut å si til de andre elevene at jeg ble akkurat 18 år og de var “bare” blitt 16. Etter noen uker der jeg synes synd på meg selv og ikke snakket høyt i klassen, jeg snakket veldig lite til alle egentlig. Jeg var rett og slett så lei meg at jeg stengte alle ute! Ukene gikk, men etter vært så begynte jeg å snakke med to elever og sakte, men sikkert så følte jeg meg litt mer hjemme og snakket faktisk høyt til hele klassen!

Nå tør jeg å være meg selv og være mer åpen om ting som for eksempel hvorfor jeg sitter i rullestol eller hvordan elevene kan snakke med meg, har også fortalt at Jeg synes det var veldig skummelt å ta kontakt med de i starten. det skjønte de veldig godt.

De sa at de hadde også vært redde og usikre, vips så hadde vi noe å snakke om!

Nå snakker jeg faktisk mye mer enn jeg gjorde i den gamle klassen, noe jeg aldri trodde skulle skje, det er helt naturlig for meg nå :-) Mitt råd er å tørre og gjøre det man synes er skummelt. Istedenfor å tenke at det ikke går, ta en sjanse og plutselig ble det kanskje ikke så ille som man trodd.

 Jeg har vært veldig usikker på å ta sjansen på å snakke med andre medelever jeg ikke kjenner, tror at de fleste mennesker sliter med det og jeg vil tro at dette er helt vanlig, at alt som er nytt og ukjent alltid kommer til å være skummelt. Det eneste vi kan gjøre med det, er å tørre å hoppe ut i det! :-D

Ps. I kveld kommer jeg på TV, kanal FEM. Programmet jeg er med i heter ‘Barneavdelningen’. Anbefaller alle som vill bli litt bedre kjent med meg å se dette. Det begynner klokken 21.30.